Sentrale begreper i "Vikingtid og middelalder i Norge"

baglerne, tilhørte et parti som støttet kirken i kampen mot kong Sverre. Navnet kommer av det norrøne ordet bagall, som betyr bispestav.

birkebeinerne, kong Sverre Sigurdssons opprørsflokk som kjempet mot Erling Skakke og Magnus Erlingsson. Tilnavnet birkebeiner fikk de fordi de var så fattige at de ikke hadde skikkelig fottøy. De laget sko av bjørkenever.

blot, offerfest for gudene.

budstikke, budbringerordning som sammenkalte folk til ting eller forsvar.

bygdeting, lokal forsamling av frie menn som drøftet saker av felles interesse, avgjorde tvister og dømte lovbrytere.

det tyske kontor, hanseatenes hovedsete i Norge. Lå på Bryggen i Bergen.

Hansaforbundet, allianse av nordtyske byer som dominerte handelen i Norden og østersjøområdet i seinmiddelalderen. Lübeck var den ledende hansabyen.

hird, profesjonelle elitekrigere som hadde avgitt troskapsløfte til høvdinger og konger.

Kalmarunionen, unionsavtale mellom Danmark, Sverige og Norge som kom i stand i 1389. Har fått navn etter byen Kalmar i Sverige der Erik av Pommern ble kronet til konge over de tre nordiske rikene i 1397. Sverige klarte å trekke seg ut av unionen i 1523, da Gustav Vasa ble valgt til konge.

kristenretten, lovverk som ble utarbeidet av kongen for å etablere kristendommen som riksreligion.

krongods, gårder eid av kongen.

lagmann, opprinnelig en lovkyndig person som bistod dommerne (det vil si bønder, som ble kalt lagrettemenn) på lagtinget. På 1200-tallet ble lagmannen utnevnt av kongen, og han var den reelle dommeren. Lagrettemennene ble da redusert til å være rettsvitner.

lagting, forsamling med utsendinger fra flere bygder som gav lover og dømte innenfor en landsdel. I vikingtiden hadde Vestlandet og Trøndelag hvert sitt lagting: Gulating og Frostating.

landskyld, leieavgift som en person som leide jord, betalte til jordeieren. I middelalderen betalte folk oftest landskyld med naturalia, for eksempel korn, smør, skinn eller fisk.

landsloven, felles lovbok for hele Norge utarbeidet under kong Magnus Lagabøte i 1270-årene. Den bygde på de gamle landskapslovene.

leidang, sjømilitær forsvarsordning der bøndene stilte skip med utstyr og krigere til disposisjon for kongen.

lendmann, stormann som stilte seg til tjeneste for kongen etter å avgitt troskapsed og fått inntekter fra krongods.

Norgesveldet, betegnelse på alle de delene av Europa Norges konge styrte over på 1200-tallet. Foruten Fastlands-Norge lå Island, Grønland, Færøyene, Orknøyene, Suderøyene og Man under Norgesveldet.

samkongedømme, flere konger styrte landet samtidig. Før 1163 hadde alle kongssønner, ektefødte og uektefødte, rett til å bli konge når faren døde.

selveierbonde/leilending, selveierbonden eide gården, mens leilendingen leide gården. I Norge var det vanlig at en bonde var selveier og leilending samtidig. Han kunne eie en del av gården, men betalte landskyld til for eksempel kirken eller kongen for resten.

sjelegave, gave som folk gav til kirken. Hensikten var at prestene og munkene skulle be for deres sjels frelse. Mange gav deler av gårdene sine som sjelegave. Derfor ble kirken den største jordeieren i Norge i middelalderen.

sysselmann, kongelig ombudsmann som ledet en sysle. På 1200-tallet var Norge delt i om lag 50 sysler, og sysselmannen krevde inn skatt og hadde politimyndighet.

veitsle, ytelser fra bøndene til underhold av kongen og hans menn.

vete, bål på åstopper som ble tent for å varsle om fiendtlige angrep.

årmann, gårdsbestyrer for kongen.