En skipsbegravelse ved Volga

Denne beretningen er skrevet av den arabiske diplomaten Ibn Fadlan som i 921 traff på et vikingfølge ("ar-rus") ved Volga. Ibn Fadlan tilhørte en diplomatisk delegasjon som var sendt ut fra kalifen i Bagdad til Volga-bulgarerne. (Fra Johannes Brøndsted: Vikingene, Gyldendal 1961. Oversatt av Niels Christian Brøgger.)

Oppgave

  1. Sett opp en oversikt i stikkords form over de rituelle handlingene som forekom i begravelsen.
  2. Hva var årsaken til at vikingene brente liket?
  3. Sammenlign denne begravelsen med Osebergfunnet. Skriv ’Osebergskipet’ i Wikipediavinduet.

Kilde

Ibn Fadlans beretning om en skipsbegravelse ved Volga

De ble stadig fortalt meg at de, når en av deres høvdinger døde, foretok seg mange ting, hvorav selve [lik-]brenningen var det minste. Jeg var derfor meget interessert i å få nærmere rede på dette. Da fikk jeg en dag høre at en ansett mann blant dem var død. De la ham da i graven og dekket den til over ham i samfulle 10 dager, til de var ferdige med å skjære til og sy hans klær. Dette går for seg på følgende måte: For den fattige blant dem lager de et lite skip, legger ham i det, og brenner det. Men når det gjelder en rik mann, så samler de hele hans formue og deler den i tre like store deler. En tredjedel går til hans familie, for en annen tredjedel lager de lik-klær til ham, og for den siste tredjedelen brygger de nabid (visstnok nordisk øl), som de drikker den dag hans trellkvinne dreper seg, og blir brent sammen med sin herre. De er nemlig helt forfalne til nabid, som de drikker både dag og natt. Ofte er en av dem død med begeret i hånden. Når en høvding blant dem er død, sier hans familie til hans trellkvinner og tjenere: "Hvem av dere vil dø sammen med ham?" Så sier en av dem: "Jeg." Og når vedkommende har sagt det, er han nødt til det, så det siden ikke er anledning for ham til å trekke seg. Om han ville gjøre så, ville de ikke tillate ham det. De fleste som gjør dette, er forresten trellkvinner.

 

Da nå den mann, som jeg ovenfor har nevnt, var død, sa de til hans trellkvinner: "Hvem av dere vil dø sammen med ham?" En av dem svarte: "Jeg." Da fikk to andre trellkvinner i oppdrag å vokte henne, hvor hun stod og gikk, og det hendte at de med egne hender vasket denne trellkvinnens føtter. Og så begynte de å ta seg av hans etterlatte gods, å skjære til klærne hans, og gjøre alt det i stand, som skulle til. Men trellkvinnene drakk og sang hver dag i en glede, som foregav å varsle en kommende lykke.

Da så den dag kom da han og hans trellkvinne skulle brennes, gikk jeg til floden hvor skipet hans lå. Dette var da trukket opp på land, og det ble holdt på rett kjøl av fire støtter eller stolper av bjerketrær og andre tresorter. Videre var det bygget noe opp omkring det, som lignet de store lagre eller magasiner av tømmer. Og skipet ble trukket dit, og anbrakt på det nevnte treverk. Og folk begynte å gå frem og tilbake, og snakket sammen på en sprog jeg ikke forstod, mens den døde ennå lå i sin grav. De hadde ikke tatt ham opp av den ennå. Så kom de med en benk, satte den på skipet, og dekket den til med tepper av byzantisk dibag [malt silkestoff] og med puter av byzantisk dibag. Nå kom det en gammel kvinne, som de kalte dødsengelen, og hun bredte de teppene vi har nevnt, ut over benken. Hun stod av forsyningene av klær [til den døde] og stellet [av liket]. Det er også henne som dreper pikene [trellkvinnene]. Jeg så at hun var en gammel, kjempestor kvinne, tykk og dyster av utseende. Da de kom til hans grav, tok de all jorden vekk fra treverket, og de fjernet også selve treverket. Og så trakk de av ham de klærne han var død i. Jeg la merke til at han var blitt svart på grunn av kulden i landet. Sammen med ham i graven hadde de lagt øl, frukt og en mandolin. Og alt dette tok de nå ut. Den døde luktet merkelig nok ikke, og intet hadde forandret seg på ham unntagen hudfarven. Så kledde de ham i bukser, overbukser, støvler, kjortel, og en kappe av dibag med gullknapper i. De satte en lue av dibag og sobelskinn på hans hode, og bar ham inn i det teltet som stod på skipet, hvor de satte ham på teppet og støttet ham opp med putene. Så kom de med nabid, frukt og velluktende planter, og la ved siden av ham. Videre kom de med brød, kjøtt og løk, og kastet det foran ham. Så kom de med en hund, skar den i to deler, og kastet den i skipet. Derpå kom de med alle hans våpen og la dem ved siden av ham. Så tok de to hester og lot dem løpe til de var drivende svette. Derpå hugget de dem i stykker med sverdene, og kastet kjøttet av dem i skipet. Likedan kom de med to kuer: også disse hugget de i stykker, og kastet dem i skipet. Så kom de frem med en hane og en høne, drepte dem og kastet dem i det [skipet]. Trellkvinnen som ville bli drept, gikk frem og tilbake imens. Hun trådte inn i det ene efter det annet av deres telter, og teltets herre hadde seksuell omgang med henne mens han sa: "Si til din herre: dette har jeg gjort av kjærlighet til deg."


Da det var blitt fredag ettermiddag, drog de trellkvinnen bort til noe som lignet en dørkarm. Hun satte bena sine på mennenes håndflater og kom så høyt at hun raget opp over denne dørkarmen, og sa noe på det sprog hun talte. Så slapp de henne ned. Men efterpå løftet de henne en gang til, og hun gjorde som første gang. Endelig slapp de henne ned og løftet henne opp for tredje gang, og hun gjorde som hun hadde gjort første gang, og annen gang. Så rakte de henne en høne, og hun skar hodet av den, og kastet det. De tok hønen og kastet den i skipet. Da spurte jeg tolken om det hun gjorde. Han svarte: "Første gang de løftet henne opp, sa hun: "Se der, jeg ser min far og mor!" Den andre gangen sa hun: "Se der, jeg ser alle mine døde slektninger sitte der!" Og tredje gang sa hun: "Se der, jeg ser min herre sitte i paradiset, og paradiset er fagert og grønt, og sammen med min herre er menn og unge drenger [tjenere]. Han roper på meg. La meg gå til ham!" Og så gikk de med henne bort mot skipet. Hun tok da av seg to armringer, som hun hadde på seg, og gav dem til den gamle konen som de kalte dødsengelen, og som var den som skulle drepe henne. Så tok hun av seg to ankelringer, som hun hadde på seg, og gav dem til døtre av den kvinnen de kalte dødsengelen. Så førte de henne opp til skipet, men lot henne ikke komme inn i teltet. Så kom mennene og hadde med seg skjold og tre[-staver], og rakte henne et beger med nabid. Hun sang over det, og drakk det ut. Tolken sa da til meg: "Nå tar hun avskjed med sine venninner med det." Og så ble det rakt henne et nytt beger. Hun tok det, og trakk det lenge ut. Men den gamle kongen maste på henne for å få henne til å drikke det ut, så hun kunne gå inn i teltet hvor hennes herre var. Da så jeg på henne, og hun så helt forstyrret ut. Hun ville gå inn i teltet, og stakk sitt hode inn mellom det og skipet. Men da tok konen hodet hennes, og fikk det inn i teltet, og selv gikk konen efter henne. Mennene begynte da å slå med tre[-stavene] på skjoldene, for at lyden av hennes skrik ikke skulle høres, slik at de andre pikene kunne bli skremt, og ikke ville søke døden sammen med sine herrer når tiden kom. Da gikk seks mann inn i teltet, og de tok henne efter tur alle sammen. Så la de henne ved siden av hennes døde herre. To tok bena hennes, og to tok hendene. Og den kone de kalte dødsengelen, la et rep rundt halsen på henne, knyttet med endene, til motsatte sider, og rakte endene til to menn, for at de skulle trekke i det. Så gikk hun frem med en liten dolk med bredt blad, og ga seg til å stikke den inn og trekke den ut mellom ribbenene på piken, og de to mennene kvalte henne med repet, så hun døde.

Så kom den av folkene som var nærmest i slekt med den døde, til stede. Han tok et trestykke og satte ild på det. (...) Det kastet han så på treverket [som lå under skipet], så ilden grep om seg, og dernest i skipet, og så i teltet og mannen og trellkvinnen og alt som var i det [skipet]. (...)

Ved siden av meg stod en mann av Rus, og jeg hørte ham tale med tolken, som stod sammen med ham. Jeg spurte ham da hva han sa til ham. Han svarte: "Dere arabere er dumme." - Jeg spurte: "Hvorfor det?" - Han svarte: "Jo, den dere elsker og ærer mest av menneskene, kaster dere i jorden når han er død, så jord og krypdyr og mark kan fortære ham. Vi derimot brenner ham opp på et øyeblikk, så går han til paradiset på samme sted og i samme stund." Og så slo han opp en høy latter. Da jeg spurte ham nærmere ut om dette, sa han: "Hans [den dødes] herre har av kjærlighet til ham sendt vinden, så den bærer ham vekk straks på timen." Og det gikk virkelig ikke mer enn en time, så var skipet og all veden og trellkvinnen og hennes herre og alt blitt til aske og siden askestøv! Endelig bygget de på det sted hvor skipet, som de hadde trukket opp fra floden, hadde stått, noe som lignet en rund haug. Midt på denne haugen reiste de en svær trestøtte av bjerketre. På den skrev de navnet på mannen, og navnet på rus-kongen, og så gikk de sin vei.