Kong Olav og dronning Sigrid

I år 1000 ble kong Olav Tryggvason nedkjempet av en allianse som bestod av kong Svein Tjugeskjegg av Danmark, Eirik Ladejarl og den svenske Olov Skötkonung. Ifølge Snorre var fiendskapet mellom Olav Tryggvason og kong Svein et resultat av at danskekongens dronning, Sigrid, hadde egget opp Svein til strid, fordi hun av flere grunner ville hevne seg på Olav. Nedenfor gjengis to kildeutdrag som gir forskjellige forklaringer på Sigrids hat overfor Olav Tryggvason.

Oppgave

  1. Hvordan forklarer de to kildene uvennskapet mellom Olav og Sigrid?
  2. Drøft holdbarheten i de forklaringene som nevnes.

Kilde

Klide 1: Utdrag fra Olav Tryggvasons saga

Dronning Sigrid i Svitjod [Sverige], ho som vart kalla Storråde, heldt seg på gardane sine. Den vinteren gjekk det bod mellom kong Olav og dronning Sigrid. Kong Olav fridde til dronning Sigrid, og ho svara venleg på det. Saka vart avtale, og alt gjekk greitt. Så sende Olav den store gullringen sin til dronning Sigrid, den som han hadde teke av døra på hovet på Lade, og den skulle vera eit reint praktstykkje. Dei skulle møtast våren etter ved landegrensa ved Elv [Göta älv, gammel grense mellom Norge og Sverige] for å tala nærmare om dette giftarmålet.

Denne ringen som kong Olav hadde sendt til dronning Sigrid, vart høgt rosa av alle. Det var to smedar der hos dronninga, to brør; dei tok ringen og løfta på han og vog han med hendene og kviskra eitkvart til kvarandre. Då kalla dronninga dei til seg og spurde kva dei hadde å utsetje på ringen. Dei ville ikkje ut med det, men ho sa dei måtte for all del la henne få vita det om dei hadde merka eitkvart. Dei sa at ringen var falsk. Då let ho dei bryta sund ringen, og så fann dei koppar inni. No vart dronninga sint; ho sa det kunne hende at kong Olav sveik henne i meir enn dette. (...)

Tidleg på våren for kong Olav aust til Konghelle for å møte dronning Sigrid. Då dei møttest, tala dei om den saka som hadde vore på tale før om vinteren, at dei skulle gifte seg med kvarandre, og dette såg ut til å skulle gå heilt greitt. Då sa kong Olav at Sigrid måtte ta ved dåpen og den rette trua. Ho svara slik. "Eg vil ikkje gå ifrå den trua eg har frå før, og som frenda mine har hatt før meg. Men eg skal heller ikkje seie noko på det om du trur på den guden du har lyst til." Då vart kong Olav fælt harm og svara heller brått: "Trur du eg vil ha deg slik, heidensk som ein hund!" og slo henne i andletet med den hansken han hadde i handa. Så reiste han seg, og ho også. Då sa Sigrid: "Dette kunne vel bli banen din!" Så skildest dei. Kongen for nord i Viken og dronninga aust i Sveaveldet.

Kilde 2: Fra Danmarks krønike

Nå fridde den ennå ugifte kong Olav av Norge, som ville bli berømt og legge Danmark under seg, til Syritha [dronning Sigrid av Sverige] for å skaffe seg svensk støtte. Sveno [kong Svein Tjugeskjegg] brukte da en svært utspekulert list for å unngå å utsette landet sitt for å bli angrepet fra to kanter av de forente hærene til to fyrster. Han fikk to dyktige og slue menn fra hirden sin til å late som de var lyst fredløse og dra til Olav og be om beskyttelse. Han tok vennlig imot dem, som han pleide med landflyktige, og de kom på fortrolig fot med ham. Da de skjønte at de kunne sette planen i verk, begynte de å lovprise Thyra1) samtidig som de baktalte Sveno. Like ivrig som de rakket ned på farens framferd, like ivrig skrøt de av hvor deilig datteren var. Slik løy de falske landflyktige skamløst med påtatt vennskap. Oppildnet av alt snakket om hvor fager Thyra var, ble Olav overtalt til å sende av gårde utsendinger til Sveno for å fri til henne. Da de kom til Sveno, lovet han dem at frieren skulle få gifte seg med henne. Dette budskapet ble Olav svært glad over, for han mente at det var større glede ved å holde bryllup med en ung jomfru enn med en som hadde vært gift før, og han ville ikke kaste bort ungdommen sin på en enke. Han la da heller ikke skjul på hvor lite han brydde seg om den ene, og hvor høyt han satte den andre. Så ba han Syritha komme til seg fordi han ville snakke med henne, og han ba henne komme ombord på skipet til seg så de kunne snakke sammen. Dronningen vegret seg lenge mot å oppfylle ønsket hans, for hun ville verne sin egen bluferdighet, men til slutt ga hun etter. Da hun med nød og neppe hadde latt seg overtale, ble det lagt ut et brett opphengt i noen kroker som en bru ut til skipet. Da hun gikk ut på det for å gå over til kongen, ble det trukket vekk under henne av noen folk som hadde lagt seg på lur for å gjøre dette, og hun falt hodestups i vannet. Og sjøfolkene nøyde seg ikke med denne grove fornærmelsen som de hadde tilføyd dronningen. For riktig å la henne forstå at de oppfattet henne som en kåt og mannegal kjerring, gjorde de den forsmedelsen de hadde utsatt henne for enda større ved at de ropte og vrinsket til henne. Det var ekte norsk høviskhet det, full av svik og spott, som ikke unnså seg for å lokke en fornem, godtroende kvinne i en skammelig felle og tråkke en dydig dames ære forsmedelig under føttene og gi henne skam til takk for hennes kjærlighet. Den som viser det folket godhet og vennlighet, må være innstilt på å få utakk tilbake. Dronningen hadde nær satt livet til ved den farlige medfarten som svenskene så på, kom seg med nød og neppe i land. Da hun omsider var kommet til hektene igjen, skjønte hun at kongen hadde behandlet henne som et usedelig kvinnfolk, og den skammen kunne hun ikke bære i stillhet. Hun overøste ham med alle de truslene hun kunne for den skjendige måten han hadde oppført seg på, for han hadde krenket henne på det groveste på to måter, dels ved den faren hun var blitt utsatt for, og dels ved den skammen som hadde rammet henne. Hun kunne ikke rolig finne seg i den forsmedelige behandlingen at hun, en fullkomment ulastelig dronning, var blitt gjort til spott og spe av en uforskammet frier.

 

Slik klarte den dyktige fyrsten med beundringsverdig skjult kløkt å berøve Olav den støtten han hadde håpet på. Og han var til og med slu nok til å skaffe seg denne støtten selv, for han fridde straks til Syritha, som nå var like vennlig stemt mot ham som hun var full av hat mot Olav. Han tok også hevn for den skammen hans nye hustru var blitt utsatt for, ved å nekte Olav sin datter. Etter en tid fødte Syritha sønnen Knut.

 

 

(Fra Saxo Grammaticus: Danmarks krønike. Oversatt av Audun Eftedal.)

Fotnote
1) Thyra, søster av Svein Tjugeskjegg (ikke datter, slik Saxo hevder). Hun var gift med Boleslav av Polen, men rømte og giftet seg med Olav Tryggvason.