To tronfølgelover (1163 og 1260)

Kildene nedenfor er utdrag fra tronfølgeloven av 1163 (vedtatt da Magnus Erlingsson ble konge) og tronfølgeloven av 1260 (som Håkon Håkonsson fikk vedtatt). (Fra Halvard Bjørkvik: Kjelder til norsk historie, Universitet i Trondheim 1976.)

Oppgave

  1. Sammenlign de to tronfølgelovene. Finn ulikhetene og kommenter dem.
  2. Hvorfor lot kong Håkon Håkonsson sønnen Magnus hylle alt i 1257?
  3. Lovtekster blir kalt normative kilder av historikerne. Hva betyr det?

Kilde

Kilde 1: Kong Magnus Erlingssons tronfølgelov av 1163

Her er dei nymæle som vart vedteke med tilråding frå Magnus konge, Øystein erkebiskop og Erling jarl og alle dei visaste menn i Norge.

  1. Det er no dinest at den skal vera konge i Norge som er ektefødd son av Norges konge, dersom ikkje vondskap eller vetløysa tek makta frå han.
  2. Men om slikt hindrar den eldste i å ta riket, då skal den samfedre bror hans vera konge som erkebiskopen og lydbiskopane synest er best skikka, saman med dei tolv visaste menn frå kvart bispedøme som dei nemner med seg.
  3. Desse ulærde menn skal gå til denne avgjerda med svoren eid på at den skal dei ta til konge som dei for Gud synest er best skikka. Og for denne eiden skal biskopane svara for Gud, endå dei ikkje sver, likeså vel som hine ulærde som sver, at dei skal granska kva som er sant i denne saka, slik som Gud gjev dei syn til rettast å sjå.
  4. Men om Norges konge ingen ektefødd son har etter seg, då skal den vera konge som er nest i arv, etter avgjerd frå dei som er oppnemnde til det, om han er skikka.
  5. Men synest han ikkje å vera skikka, då skal den vera konge som dei oppnemnde synest høver best til å verja både Guds rettar og landsens lov.
  6. Blir dei då ikkje samde, då skal dei vinna saka som til saman er flest, og som erkebiskopen og dei andre biskopane følgjer, og sannar det med sin eid.
  7. Når kongen fell frå, då skal alle biskopane og abbedane og hirdstyresmennene med heile hirda sjølvbedne søkja nord til den heilage kong Olav til samråd med erkebiskopen. Kvar biskop skal nemna med seg 12 av dei visaste menn, og dei skal alle vera på ferda innan ein månad etter at det er spurt at kongen er fallen frå.
  8. Der skal ofrast krona etter den kongen som då er fallen frå, for sjela hans, og den skal æveleg hengja der, Gud og den heilage kong Olav til ære, slik det vart lova av kong Magnus, den fyrste kronte kongen i Norge.
  9. Men om nokon let seg ta til konge på anna vis, då har han, og kvar den som følgjer han i det, forbrote gods og fred, og dei skal vera i Gudsbann og alle heilage menns, i pavens og erkebiskopens og alle lydbiskopars bann.
  10. Om dei menn som biskopen nemner med seg, forsømer denne ferda, då er dei i kyrkjebann og skal bøta 40 mark til kongen og kan ikkje leggjast i vigd jord om dei let livet i den tida.
  11. Denne ferda skal kvar fara på eigen kostnad, men kongen skal bera kostnaden for alle dei som ikkje før hadde kongsgods.
  12. Men om erkebiskopen ikkje er i landet eller er fallen frå, då skal alle menn koma dit til slike samrådingar som no er sagt.

Kilde 2: Tronfølgeloven av 1260

Tronfølgeloven av 1260 er gitt av kong Håkon Håkonsson, som døde i 1263. I loven nevnes hans sønn Magnus (Lagabøte) også som konge. Dette kommer av at Håkon lot Magnus hylle alt i 1257, men det er ikke vanlig å regne Magnus som konge før fra 1263.

Nå for at menn ikke med famlende hånd og letende skal trenge til å undersøke hvem som rettelig skal være konge i Norge, da være det kunngjort for alle nordmenn at kong Håkon, sønn av kong Håkon, sønnesønn av kong Sverre, stadfestet således og lot sette i bok på Frostating hvem som etter rett arvegang skal være Norges konge etter den hellige kong Olavs lover, med råd og samtykke av kong Magnus, sin sønn, erkebiskop Einar og alle andre lydbiskopar, lendmenn og lærde, stallarar1) og lagmenn og alle håndgangne menn 2) som var tilstede og alle Frostatingsmenn. Og siden kunngjorde kong Magnus, hans sønn, dette i alle landsdeler på tingene, og alle Norges menn samtykte i det for seg og sitt avkom med rett tingtak at denne skipan 3) skal stå derom evindelig som da var gjort og nå følger her:

  1. Den skal være konge av Norge som er Norges konges eldste ektefødte sønn, odelsbåren til land og tegner 4)
  2. Men hvis ikke ektefødt sønn er til, da skal kongens sønn være konge skjønt han ikke er ektefødt.
  3. Men hvis ingen av disse finnes, da skal den være konge i Norge som er odelsbåren og nærmest i arv og kommet av kongens ætt.
  4. Men etter kongens frafall da er kongsemnet, alle biskoper og abbeder, hirdstjorer og lagmenn med hele hirden selvstevnet til å søke nord til den hellige kong Olav, hans frende. Og oppnevner hirdstjorene 5) med seg tolv kloke bønder fra hvert bispedømme, og de skal være på ferden innen første måned etter at de spurte kongens død.
  5. Da skal kongsemnet la stevne Øreting og skal der bli tatt til konge og sverge sine tegner lov og rettigheter og de ham land og tegner.
  6. Nå, hvis noen lar seg ta til konge på annet vis enn nå er sagt, da har han forbrutt gods og fred, og (skal være) i pavens og alle helgeners bann og har ikke rett til kirkelig begravelse, og således enhver som følger ham til dette.
  7. Men om hirdstjorer eller hirden forsømmer denne ferd uten full nødvendighet, da er de forrædere mot kongen; men hver oppnevnt bonde som forsømmer denne ferd, skal bøte til kongen 40 mark, men kongen skal bedømme grunnen til forfallet med skjønnsomme menns råd.
  8. Men denne ferd skal hver fare på egen kostnad; men kongen skal erstatte utlegget for alle dem som ikke før hadde kongsgods [i len].

    Fotnoter
    1) stallaren og merkesmannen hørte i middelalderen med til hirdstjorene og dømte i hirdsaker. Merkesmannen var han som opprinnelig hadde båret kongens merke i strid. Stallarens opprinnelige verv var å bestyre kongens stall og sørge for skyss til kongen. Stallaren og merkesmannen fungerte også som mellommenn mellom konge og hird.
    2) håndgagne menn, medlemmer av hirden. De hadde underkastet seg kongen gjennom ulike håndtaksseremonier som varierte etter rang. Gjennom slike seremonier forpliktet de seg til å yte kongen troskap og tjeneste.
    3) skipan, kongelig forordning.
    4) tegner, undersåtter.
    5) hirdstjorer, hirdens styrings- og befalingsmenn.