Sykdom i middelalderen

Artikkelen nedenfor ble opprinnelig skrevet av lege Per Holck til en utstilling i Universitets Oldsaksamling om sykdommer og skader i middelalderen, men er siden bearbeidet spesielt til bruk i historieundervisningen.

Oppgave

Hvilken betydning hadde livsvilkårene og levemåten for utbredelsen av sykdom?

Kilde

Sykdommer og skader i middelalderen

I medisinhistorisk sammenheng er seinmiddelalderen kjent som de store epidemiers tid, med sykdommer som i høy grad formet samfunnet sosialt, økonomisk og i noen grad hygienisk. Den mest kjente av farsottene var svartedauen, som i løpet av noen høst- og vintermåneder 1349-50 la store deler av landet vårt øde.

Men også andre sykdommer, som virket langsommere, har i like sterk grad vært med på å forme det europeiske middelaldersamfunnet.

Spedalskhet - lepra - var en stadig trussel mot enkeltmenneskets helse og velferd. Men sykdommen ga også støtet til den første sosialomsorg og det ble opprettet hospitaler, hvor det kristne barmhjertighetsarbeidet ble prøvet ut i praksis.

Vi tror at det var fønikernes sjøferder som brakte spedalskheten til Vest-Europa. Særlig utbredt ble den gjennom korstogene, hvor kontakten med Orienten ga sykdommen en raskere og videre utbredelse.

Det var gjerne samfunnets fattige som ble smittet, de som levet på et eksistensminimum i skitne, trange og overbefolkede omgivelser. De ble avskydd og forsøkt isolert; ofte måtte de bære en egen drakt som tydelig bar bud om hva slags mennesker de var, og de meldte gjerne sin ankomst ved ropet: "Impurus! Impurus!" ("Uren! Uren!")

Lepra er egentlig en lite smittsom sykdom, men den rammer barn lettere enn voksne, og med hele familien sovende i en seng, forstår man kanskje bedre hvorfor utbredelsen ble så alminnelig.

Sykdommen begynner ofte med sår og knuter i huden, utfall av fortennene og svinn av nesebrusken; senere opptrer deformeringer av ekstremitetene og til slutt død ved indre skader. Tilstanden er kronisk, og ikke sjelden går det et par tiår fra smittetidspunktet og til de første symptomene bryter fram.

Blant de smittsomme sykdommene kom syfilis til å spille en viss rolle ved slutten av middelalderen. Enkelte forskere hevder at denne sykdommen hadde ansvaret for at hekseprosessene fikk et så voldsomt omfang på 1500- og 1600-tallet, som en reaksjon på en hittil ukjent "straff" for kjønnslig omgang.

Det er uenighet om hvorvidt det var Columbus og hans menn som brakte med seg sykdommen etter oppdagelsen av Amerika i 1492, eller om det allerede fantes en syfilisliknende sykdom i Europa. Men vi kan slå fast som påfallende at vi i Norge ikke har skjelettfunn som viser spor etter denne sykdommen før på 1500-tallet.

Det er først på et sent stadium at denne sykdommen setter spor på skjelettet. Da oppstår en fortykket, klumpet beinoverflate, ofte med fordypninger på skalle og rørknokler. Slike langtkommende stadier fører ofte til psykiske forandringer eller plutselig død, forårsaket av indre blødninger.

Det fantes ikke noe middel mot sykdommen. Selv om det var tider hvor man ikke ble regnet som "skikkelig mannfolk" dersom man ikke var smittet, var det ingen som ville vedkjenne seg opphavet til sykdommen. I Tyskland snakket man om fransk syke, i Frankrike om italiensk og i Italia om gallisk syke. Polakkene skyldte på russerne og "hedningene" på de kristne. Men at selve djevelen stod bak var klart for alle.

Vikingtidens erobringstokter og middelalderens handelsferder ga sjøfolk erfaring med virkelig lange sjøreiser og de plagene som det førte med seg. Uker, kanskje måneder ombord var ingen spøk. Storm og kulde, kanskje dagevis uten tørre klær på kroppen, satte sine spor; og med et kosthold av enkleste og ensformigste slag kunne man ikke vente annet enn merker på kropp og helse etter reisen.

Det var skjørbuken man fryktet mest - denne snikende, underlige tilstand som etter en viss tid i sjøen uvegerlig rammet mannskapet. De første symptomene var gjerne et opphovnet, blødende tannkjøtt, senere med utfall av tenner, dernest blå flekker i huden og eventuelt død av indre blødninger.

I dag vet vi at årsaken er en ekstrem mangel på C-vitaminer. Men når vi samtidig erfarer at det tar ca. 4 måneder før de første symptomene opptrer på et friskt menneske i dag, dersom vi lar vedkommende helt unnvære C-vitaminholdig mat, så må vi tro at mange av fortidens sjøfolk nok gikk ombord i en tilstand nær skjørbuk grunnet utilstrekkelig kosthold i land! Frukt og grønnsaker var nå engang ikke allemannskost.

Selv om folk i middelalderen vanligvis hadde meget gode tenner, kunne det likevel hende at "Karius og Baktus" voldte sine offer mang en søvnløs natt. Hadde man ikke noe effektivt middel til å stanse tannverken, anropte man helgener, eller man brukte urter. Man tenkte seg årsaken til smerten som en liten, ondskapsfull orm inne i tannen - utsendt av djevelen selv - og i ett tilfelle er det ved en utgravning funnet en kariøs tann hvor den ulykkelige eier har puttet en rosenkransperle i hullet som et siste fortvilet forsøk på å tvinge ormen ut ved denne hellige gjenstanden.

At tannsykdommer har ført til betydelige smerter og endog livstruende tilstander, finnes det en rekke eksempler på fra forskjellige skjelettfunn. "Tannbyller" kunne ødelegge hele benet omkring rotspissen, slik at tannen nesten stod fritt. Ved gjennombrudd til kjevehulen vil det lett kunne oppstå farlige infeksjoner.

Ellers ser vi at tennene i tidligere tider ble meget mer slitt enn i dag. Ikke sjelden finner vi at tyggeflatens emaljer er helt forsvunnet alt omkring 25-årsalderen. Vi kan tro at dette har hatt sammenheng med den grove kosten folk var vant med i tidligere tider: brød bakt av mel som ble malt mellom to møllesteiner og som derfor inneholdt adskillig sand. Sukker kom ikke i alminnelig bruk før langt ut i 1800-årene; man kjente i det hele tatt svært lite til søte kaker og kariesfremkallende stoffer før i tiden.

Tannutfall var heller ikke noe stort problem, for folk ble ikke så gamle som nå: en gjennomsnittsalder på 30-40 år var vanlig helt fram til 1700-årene. De få som oppnådde å bli riktig gamle hadde sjelden tenner igjen.

Behandling av disse sykelige tilstander innskrenket seg til det man hadde for hånden; urteblandinger dersom man forsto seg på slikt, årelating ved omreisende "spesialister", eller husråd samt forskjellige varsler i naturen og anropelse av helgener. Kirken var i det hele tatt en viktig faktor ved sykdomsbehandling i middelalderen.

Ganske sjelden våget man seg på operative inngrep. Det Gud hadde laget, skulle ikke menneskene røre på. Derfor er en skalle som er funnet i Finnmark ganske enestående. Den viser trolig spor etter forsøk på en trepanasjon! En trepanasjon er et inngrep i skallebenet for å komme til ved sykelige prosesser i selve hjernen. Utrolig nok har slike "operasjoner" vært utført av naturfolk - helt fra steinalderen og fram til vår egen tid. Man har skavet seg gjennom skallebenet med et eller annet redskap; senere ble spesielle instrumenter (trepaner) utviklet og brukt til dette formål. Utrolig er det at pasienten kunne utholde et slikt inngrep, som naturligvis fant sted uten noen slags bedøvelse. Utrolig er det også at folk ikke døde av infeksjon etterpå; vi kjenner skallefunn med spor etter 5-6 trepanasjoner foretatt flere år før pasienten døde.

I de kalde og trekkfulle steinhallene eller i årestuene rundt om, som var en vanlig boligform hos oss til langt ut i 1800-årene, kan vi tro at gikten har vært plagsom. På skjelettene fra middelalderen ser vi regelmessig forekomster av slitasjegikt (arthroser) i langt større utstrekning og ved langt lavere alder enn i dag. Trolig har dette sammenheng med den større bevegelsesaktivitet man hadde før i tiden. Men også rent revmatiske lidelser kjenner man igjen - de samme som vi plages med i dag. I så måte har mennesket ikke forandret seg det minste.

Nettressurser

Kristin Pape: "...de kurerer seg med mjød og multebær

http://www.ntnu.no/universitetsavisa/0598/reportasje2.html