Erasmus fra Rotterdam: Fra Dårskapens pris, 1509

Renessansehumanisten Erasmus fra Rotterdam brøt ikke med pavekirken, men han kritiserte den. Hans satiriske bok Dårskapens pris handler om tidens seder og skikker.

Kildeteksten er hentet fra Ragne Bugge og Alf Modvar: Dokumenter fra renessansen og reformasjonstiden, Olaf Norlis Forlag 1970.

Oppgave

  1.  Lag en kort presentasjon av Erasmus fra Rotterdam. (Bruk for eksempel Wikipedia.)
  2. Gjør greie for Erasmus’ kritikk.
  3. Hvem retter kritikken seg mot?
  4. Sammenlign innholdet i denne kilden med utdraget fra Luthers teser i nettoppgaven "Et utvalg av Martin Luthers 95 teser, 1517".

Kilde

Utdrag fra "Dårskapens pris"

Like så narraktige er utvilsomt den slags mennesker som morer seg med å fortelle og høre på mirakelhistorier og andre utrolige løgner. De kan aldri få nok av slike fabler om spøkelser, underjordiske, onde ånder og åpenbaringer og tusenvis av andre mirakler; jo mer usannsynlige slike historier er, desto mer tror man på dem, og desto lifligere kildrer de ørene. Dette er ikke bare et utmerket tidsfordriv, det er også en utmerket inntektskilde, særlig for munker og prester.

Beslektet med disse er de som lever i den tåpelige, men behagelige tro at de ikke kan dø den dag de har sett et malt eller utskåret bilde av Polyphemos Christophurus1), eller at de skal komme uskadd hjem fra et slag hvis de har sagt fram en bestemt ramse foran en statue av den hellige Barbara2), eller at de kommer til å bli rike hvis de på bestemte dager ofrer et visst antall vokslys til St. Erasmus3) og fremsier bestemte bønner. I St. Georg dyrker man en ny Herkules, og det samme gjelder Hippolytos4). Hans hest prydes fromt med seletøy og remmer; den blir riktignok ikke tilbedt, men man søker stadig å vinne dens gunst med nye gaver. Man hedrer ham i den grad at man avlegger ed ved hans gylne hjelm.

Og hva skal jeg si om slike mennesker som dysser seg til ro i den innbilning at de har fått avlat for sine synder og som nøyaktig regner ut den tid sjelen skal være i skjærsilden i århundrer, år, måneder, dager og timer, som om man kunne bruke en matematisk tabell som utelukket feilregning? Eller hva med dem som tror at de ved hjelp av noen magiske trylleformularer som noen skinnhellige bedragere har funnet på, enten for sjelenes skyld eller for å tjene penger på det, skal kunne få alt: rikdom, ære, nytelser, metthet, evig sunnhet, et langt liv, en lykkelig alderdom og til sist å sitte ved Kristi side i paradiset, – hvilket de håper skal skje så sent som mulig etter at de har nytt ordentlig av jordelivets glede –, og så innbiller seg selv og andre at det egentlig er mot sin vilje man har nytt livet og så umiddelbart skal gå inn i den himmelske salighet? Enten man er forretningsmann, soldat eller jurist, innbiller man seg at hvis man bare ofrer en eneste øre av alle de penger man har tilegnet seg på uhederlig vis, blir ens skitne sjel med et slag renset fra mened, utukt, drukkenskap, mord, troløshet og forræderi, takket være en liten papirlapp. Og ikke nok med det, etterpå kan man gladelig fortsette sitt syndige liv, begå nye forbrytelser og tilsøle seg i nye laster.

Hvem kan være narraktigere og samtidig lykksaligere enn de mennesker som daglig ramser opp de samme 7 vers av Davids salmer og venter seg den største lykke av den grunn?

Det påstås at en ond ånd forgjeves forsøkte å få den hellige Bernhard5) til å interessere seg for disse magiske versene. Til og med jeg skammer meg over slike tåpeligheter, og allikevel er ikke bare det uopplyste folk men også religionens forkynnere besatt av dem.

I denne sammenheng kan nevnes at hvert land har sin spesielle skytshelgen, at man tilber de forskjellige helgenene på forskjellig måte, at man tilskriver dem ulike evner og gir dem forskjellige oppdrag: En hjelper mot tannverk, en annen støtter fødende kvinner, en tredje finner igjen ting som er stjålet, en fjerde påkalles i havsnød, en femte beskytter buskapen osv.; det ville ta for lang tid å nevne dem alle. Men det finnes også helgener som hjelper med flere ting. Til dem hører først og fremst jomfru Maria, Guds mor, som folk vanligvis viser større ære enn hennes sønn.

Fotnoter
1) Polyphemos var den enøyde kyklop (kjempe) som spiste mange av Odyssevs' menn. Han var en kjempe, sønn av Poseidon. St. Christophorus var den kjempe som bar Kristus i et barns skikkelse over en elv. Han ble særlig populær som helgen i 1400-årene. Han var da en av de 14 nødhjelpere. Ved å sammenstille de to kjempene viser Erasmus hvor hedensk helgendyrkelsen var.

2) Også Sta. Barbara var en av de 14 nødhjelpere. Legenden forteller at hun var datter av en hedning i Nikomidia (ca. 240) og at hennes far overgav henne til martyrdøden da hun ble kristen.

3) St. Erasmus var en martyr på keiser Diokletians tid. Også han var en av de 14 nødhjelpere.

4) St. Georg er Englands skytshelgen. Man vet lite om han, antagelig var han en tidlig kristen martyr. Legenden om at han drepte dragen skriver seg fra slutten av 1200-årene. Herkules var en heros og kjempe, en mytologisk sagnfigur. Hippolytos var også en gresk mytologisk helt, sønn til Tesevs, og en dyktig kappkjører. Dessuten finnes det en St. Hippolytos som var biskop og martyr i Arabia i 200-årene.

5) Bernhard fra Clairvaux stiftet cistercienserordenen midt i 1100-årene. Det fortelles at djevelen en gang sa til ham at han kunne 7 vers av Davids salmer, og spurte om han ville komme til himmelen hvis han sa dem fram hver dag. Bernhard svarte at det ikke ville hjelpe om han leste alle salmene hver dag.